onsdag, mars 15, 2017

Brutal kuk – 2016 (album anm.)

Førstkommende fredag (17. mars) er endelig Brutal kuk sitt tredje album ute. Det åpner med noen få klikk fra trommisens stikker og så slippes øset løs på massene. Alle som har hørt bandet på plate og/eller i levende live vet hva det er snakk om. For alle andre er dette samstemt hardcore av beste merke, med riffbaserte melodilinjer og perfeksjonert til siste tone dør ut.

Vi må vel kunne si kun tredje album, da bandet har eksistert mer eller mindre i 17 år (til høsten). På disse årene har de i tillegg gitt ut fire singler/EPer og bidratt på en titalls samlere. I punk/hardcore kretser er dette ikke mye, men det har gitt de fordelen av å perfeksjonere og slipe låtene inn i hvert sitt unike uttrykk. Når de i tillegg har fått en produksjon som bygger opp om låtene og gir dem en sterk følelse av stålsatt hardcore, da kan man ikke be om noe mer.

Hele albumet overrasker selv en inhabil anmelder som er stålsatt fan (hvordan er det mulig å like hardcore og ikke elske Brutal kuk?). Bandet er jo en vill maskin som ikke lar seg stoppe av noe som helst. Energien deres formelig spruter ut av rillene og gjør høyttalerne på anlegget til en eneste forførerisk lydorgasme. Herlig rått og flått. Dette må enhver hardcore elsker høre. 

Når man hører på dette albumet så dukker det opp låter man har hørt live i lengre tid, og låtene «Brunt hat» (kom på singel i november i fjor) og «Kjærlighet til livet» (fra samleren Motjokk, her i ny mix) som allerede finnes på vinyl. Noen av låtene har blitt live favoritter, andre kan fort bli det. Låtene kommer som de berømmelige perlene på ei snor, og uten unntak inneholder de indirekte invitasjoner til allsang. Felles utløp av frustrasjon over hva livet har å by på av opp og ned turer er en viktig bestanddel av hardcore og her tar de full pott med nære tekster alle kan kjenne seg igjen i. Tekstene er også politisk laddet og da i god hardcore ånd mot krig, rasisme osv uten at de på noe vis er partipolitisk.

Om tittelen og albumet har godeste Morten Wasinski allerede sagt dette (og kan vel ikke sies bedre?) så låner hans ord;
«Og hvilken tittel de har valgt ”2016”.
Vi snakker altså om et år hvor de verste og dummeste tar makta og får fritt spillerom, mens engasjementet for en bedre framtid råtner på rot på Facebook.
Vi snakker om det første året uten Lemmy og Gunnar Mo.
Vi snakker om nok et år preget av kappløpet mot en total ødeleggelse av planeten.
Vi snakker om nok et år med svekking av arbeiderrettigheter hjemme og ute.
Et år hvor nazister og ytre høyre er på frammarsj i tospann med fascistiske islamister.
Et år hvor Post-truth ble årets nyord, og hvor folk svelger løgnene som om det skulle vært øl

Låten «Dæm får aldri mæ» avslutter albumet. En låt som er opprinnelig ei Asta Kask låt som med det bandets velsignelse er med her i trøndersk språkdrakt. Når stiften da markerer at nå er det slutt åpnes en tomhet som bare kan fylles med at man snur vinylen, setter på plata på nytt (husk høyt volum), setter seg til rette med det vedlagte tekstarket og lar seg forføre en gang til. Dette kan fort vise seg å være ett av årets beste album. De finner ikke opp kruttet på nytt, men gjør et sjeldent godt forsøk på det.

Kommer på vinyl der de 230 første er på grønn gjennomsiktig vinyl og har vedlagt to trykk som er individuelt nummererte og signerte! Deretter på svart vinyl og uten tykk. Alle LPene er vedlagt CD og tekstark og kommer i plastcover). Er du i Trondheim på lørdag så er det releaseparty på Avantgarden!