søndag, desember 27, 2015

Neonato – The End Of Music (album anm.)

Neonato er italiensk og betyr visstnok nyfødt baby, da er tittelen på debutalbum fra den andre enden av skalaen når de kaller albumet for slutten av musikken. Skal albumet sees på som et livsløp? Deres trang til å føde spørsmål og ikke gi svar øker absolutt spenningen. Man jakter ubønnhørlig svaret på gåter som kanskje ikke skal eksistere, bare antydes?

Når man har latt seg imponere av innpakkingen fra utbrettalbumet til den marmorerte blå vinylen blir man ikke mindre imponert av lyden som stiger ut av høytalerne. Samtidig fortsetter spørsmålene å springe ut i full blomst. Hvordan er det mulig å utgi et instrumental album i det herrens år 2015? Er ikke det å krype baklengs i rockens utvikling? Svaret er definitivt nei til det siste spørsmålet og det klarer herrene i kvartetten mesterlig på det andre spørsmålet. Instrumental og instrumental fru Blom, det er ikke helt klinisk instrumental da det innimellom dukker opp noen vokal samples som riktignok må mer ansees som ett rytmisk innslag mer enn vokal innslag. Suma sumarium må nok albumet klassifiseres som et instrumentalalbum.

Glem synthonani og annen gigantomani fra 1970-tallet eller senere tiders instrumentalflipper på B-sider på 1980-tallet. Dette er nåtidsmusikk, der man bare aner røtter tilbake til de to nevnte tiårene. I en låt som «Clouds Seen From Above» aner vi synthtema fra Thomas Robsahm som hinter tilbake til White Lord Jesus dagene og Tognazzi solo. På åpningslåten «Neonato» slipper gitarist Bård Torstensen løs sitt mest atmosfæriske gitarspill som viser vei tilbake til de få rolige øyeblikkene i musikken til Clawfinger. Sammen med trommeslager Tom Rudi Torjussen og bassist Geir Emanuelsen greier disse fire eks Arendalingene og skape fantastisk stor musikk fordelt på åtte smakebiter fra deres musikalske univers.

Musikken til Neonato er rytmisk og samtidig har den en luft i seg som kan høres atmosfærisk ut. Ikke som ambientmusikk, men mer som soundtracks til kortfilmer, da å bryte opp låtene i korte sekvenser for å underbygge stemninger i spillefilmer ville vært en forbrytelse. Dette er filmmusikk for filmer som må tilpasse seg musikken og ikke omvendt. Endelig har musikken tatt tilbake sitt domene som premissleverandør i stedet for å slave for bildenes magi. Denne musikken skaper så mange bilder at de burde vært en drøm for enhver regissør som har vandret ut i en kunstnerisk ørken og ikke finner veien ut igjen.

Musikken kan i enkelte tilfeller minne noe om Philip Glass sin musikk til «Koyaanisqatsi» andre ganger kan det minne om Pink Floyd i de rytmiske hjørne på «Echoes» men mest av alt er de Neonato. Et meget samstemt band som drar kollektivt i samme retning. De finner ikke opp kruttet på nytt men gjør ett meget iherdig og troverdig forsøk på det. Må ta med at albumet er meget godt produsert og er med på å skape en helhet i låtutvalget. Lyden går som en blå tråd igjennom hele albumet. Dette er musikk som fortjener større oppmerksomhet enn det de har fått til nå. Får håpe at festivaler og konsertarrangører vet sin besøkelsestid og booker Neonato til første og beste anledning, for dette fortjener virkelig flere å få ta del i.

Albumet kom ut i kun 300 eksemplarer på vinyl (alle vedlagt CD). Ny singel fra bandet er lovt tett utpå nyåret. I mellomtiden kjøp albumet og sjekk deres videoer på YouTube