Nødutgangfestivalen 2015

Så er årets Nødutgangfestivalen over. Den 10ende festivalen de avholder. Som alltid fullstappet av kvalitet, og i anledning jubileumet hadde de hentet oppover noen artister som hadde spilt før, og noen ferske fjes.

Det hele startet med en nærmest ren elektronika aften på Dama di på torsdag før man inntok nye Sinus i Bodø for første gang i festivalens historie. De tidligere årene var man på et sted som nå må omtales som mellomperioden til Sinus. Nå er stedet lokalisert i splitter nye Stormen kulturkvartal i sentrum av Bodø.

Dross The Drone

På fredagen hadde Dross The Drone fått æren av å åpne ballet. Det er soloprosjektet til Vidar Evensen. Musikalskt er det som navnet tilsier dronemusikk, der han kanskje var litt utålmodig på å spille inn nye lyder i miksen, men likefullt lagde ett nydelig stykke musikk på rett under havtimen som fikk tankene til å streife både Sketch og Conrad Schnitzler.

Origami Böe (Tore H. Böe) åpnet svært lavmælt med i hovedsak akustiske lydkilder som gradvis ble malt inn og ut av effektbokser, lydprogrammer og annet. Av dette bygde han opp sin konsert bokstavelig fra grunnen opp mot ett svært mektig og støyende crescendo. På vei dit var det en lengre sekvens som var rytmisk oppbygd med lyden av stålfjær som rytmebærer og ett lydlandskap som skylte inn over publikum som en audiovisuell vegg. Vakkert var det rett og slett og samtidig en lydrik vegg av støy til slutt.

Neste ut var Arctic Cymru Orchestra var ett samarbeidsprosjekt mellom Ann Matthews og Alan Holmes fra Ectogram, og duoen Psykisk tortur. De åpnet med en låt som var dedikert til en spesiell person, uten å navngi denne. Tror nok de fleste forstod det dithen at det var en hyllest til Maeyc Hewitt, trommeslageren i Ectogram som døde etter kort tids sykeleie få dager før denne konserten. En konsert som var tiltenkt nettopp Ectogram. De spilte noen få låter som hørtes litt pønka Swans med tidlig Sonic Youth og Ectogram blanda inn i det hele. Håper virkelig kvartetten fortsetter for de hadde noe udefinerbart som pirret nysgjerrigheten.

Så var det tekno/electronika/glitch artisten Captain Credible som kom på. Pyramide skulpturer og hjemmelagete (?) instrumenter kombinert med masse breaker og stor trivselsfaktor gjorde konserten hans til ett gledelig gjensyn. Hans tidvis morbide humor holdt hele konserten sammen slik at dette tidvis lignet en eksperimentell stand up. Herlig driv og sceneshow gjorde dette til en ypperlig konsert.

Lasse Marhaug

Fredagen ble avsluttet av Lasse Marhaug solo. Vi snakker her om Marhaug i det virkelig støyende hjørnet av sin mangeslukende karriere. Han er kongen av wall of noise, i hvertfall her hjemme i Norge. Fullstendig kompromissløst satte han looper og andre støykilder opp mot hverandre til de utgjorde en ubegripelig vegg av lyd. Det var høyt, heftig og hinsides fantastisk. Det er ingen i Norge som lager mer fysisk musikk enn Lasse Marhaug når han er i det hjørnet. Den kompakte lyden må inntas uten noen hemninger og lytteren må la seg bergta inn i det musikalske universet. Smalt, javel, men utrolig vakkert. Å prøve å beskrive konserten med ord er umulig, dette er musikk som må oppleves, og da live. Det er da du virkelig får føle på brutaliteten og blir brakt til din ytterste toleransegrense og kanskje får den flyttet noen meter også. Genialt og en konsert for minnebøkene, nok en gang.

Lørdagen starter med en performance fra duoen NOHmads. En danser/skuespiller fremfører det visuelle i et imaginært rom mens en fremfører elektronisk ambient basert på looper/ekko/delay med innslag av vokal. Det hele var veldig lavmælt og vakkert. En veldig rolig start på kvelden.

De ble avløst av en annen duo, Oilskin som viste seg å være 2/3 av Deathcrush. I motsetting til trioen var dette basert kun på støykilder og dertilhørende vokal. De gjorde en svært stemningsfull konsert der de bygde opp musikken sakte mot et crescendo. Det føltes tidvis som lydbølger som brøt mot stranden når havet flør. En magisk stemning som enten rev deg med eller holdt deg utenfor, som så mye annet fra støyscenen. Bølgene ble gradvis til en vegg av støy som brått ble slukket.

Etter ett innslag med en frijazz duo (er utenfor undertegnes kompetansefelt så det forbigås i stillhet) kom Psykis tortur på scenen. På denne konserten var støymakeriet til Ronny Wærnes dempet til fordel for mer vokalarbeid, med Lars Nicolaysens tette og stødige tidvise metal aktige tromming. Om det var ett heldig trekk får de lærde strides om, men det musikalske uttrykket ble mer nakent åpent enn noen gang siden de ble en duo for ni år siden. Om denne stilendringen er noe de vil utvikle videre vil jeg håpe at de sørger for å tilføre mer støy i lydbildet i tillegg til vokalen så de høres mer kompakte ut.

Faust

Sist ut i år var de tyske krautrock veteranene i Faust. Dette var deres tredje opptreden på festivalen, så det kom ekstra mye publikum kun for å se dem. Legendene har forlengst gjort seg til helter i Bodø bys musikkmiljø. De spilte en solid konsert som ikke etterlot noen tvil om hvorfor de er så berømte som de er. Deres eminente måte og evne til å kontrollere støypartiene til å bli en nærmest umerkelig del av trioens musikk, som egentlig er basert på bass, gitar og trommer med tilleggende støykilder. Desverre forsvant prikken over ien med at de hadde en improvisert tombola mellom låtene der publikum skulle trekke ut hvilken låt de skulle spille. ette førte til litt for lange pauser mellom låtene. Uansett en meget sterk onsert som også inkluderte to strikkende damer plassert på scenekanten.

Alt i alt nok en strålende festival, så er det bare å fordøye denne med glede før abstinensene melder seg. For er man hekta på denne typen musikk er Nødutgangfestivalen både juleaften og bursdag på en og samme tid. En høytidsstund fylt av musikalske gaver. I etterkant av årets festival inviterer Nødutgangfestivalen til gratis performance og filmaften førstkommende tirsdag kl 19:00, på Stormen. Det burde dempe litt av abstinensene.