tirsdag, november 11, 2014

Castro – The River Need (album anm.)

Gamle helter råtner ikke på rot, det beviser dette kremlaget av gamle (og litt nyere) punk og alternativ helter. Et allstar team fra øverste hylle. Når man nevner band som Life...But How To Live It?, Angor Wat, Israelvis, Funny Farm og The School i ett og samme uttrykk vil de fleste få ett drømmende blikk og hjernen går på høytrykk. Hvordan høres det ut, ja sånn utenom at det må være det siste tiårets beste ide?

Det høres friskt og opplagt ut, sånn først og fremst. Du hører med en gang Katjas fantastiske stemme og den blir backet opp av en vegg av lyd som har hint til alle de nevnte bandene, men samtidig slår de fast med en gang at dette er Castro, og ingenting annet enn det. Og takk for det.

De klarer utrolig nok å kombinere gamle kunster med ny kunnskap å komme ut i stående til ny bakkerekord. 20 i stil (minst) for å bruke hopp terminologien. Og det er passende å sammenligne dette med å hoppe etter Wirkola, da knapt noe band de siste 20-30 årene i Norge har hatt større forventninger trykket nedover skuldrene.

Nok om forventninger for de innfrir så det synger og smeller mellom dalføre og stuevegger. Dette er fortsatt hardcore punk, men med innlagt metalinspirerte roligere temaer som eksploderer og vrir og rir hodet dit tilbake i hardcorelandet. Låtene trenger noen gjennomlyttinger men da sitter de som armert betong mellom ørene dine.

I enkelte låter er de bortimot rendyrket hardcore, i andre kan de minne om en blanding av Soundgarden og Faith No More. Men aldri uten at man tenker på det som noe annet enn en Castro låt. At folkene bak dette har vært ute en vinternatt før høres. Det oser erfaring og kombinert med en trang til å lage musikk som de tydeligvis stortrives med, så må resultatet bare bli svært nært genialt.

Når lydbildet er klokkeklart og fremhever hver minste nyanse og virkelig lar høyttalerne få jobbe overtid i beste arbeidstid så er opplevelsen nesten komplett. Prikken over ien er covret. Det er enkelt i design men samtidig åpner den assosiasjoner og er av typen man ser og vet med en gang at her er Castro. Det er de definitivt og de er kommet for å bli. For
denne gjengen har mye på hjertet og det vil vi få mye glede av i årene fremover. Til neste utgivelse er det bare å kose seg glugg ihjel med debutalbumet, som definitivt er blande de sterkeste debutalbumene i norgeshistorien.