Her er debutalbumet til Osloprosjektet
Phillie, som er satt sammen rundt en 19 år gammel gutt fra Grefsen.
Albumet er allerede i butikkene og godt er det.
Så hva kan man forvente seg når man
setter på dette albumet? Tja, først og fremst gitarorientert rock
med en lett blanding av noen metalriff og resirkulerte Chuck Berry
riff i beste Guns´n´roses utgave. Noen små touch av Cult og HanoiRocks også. Smør på litt allsang og hardrockstemninger ala
Scorpions så skjønner du hvilket publikum som kommer til å trykke
albumet til sitt bryst. Albumet ville nok vært klassifisert som
metal på 80-tallet, men er mer i en post glam-metal gruppering i
dag.
Musikken er sånn at man hører at
disse gutta har brukt utallige timer på badet for å få høyt
luftig hår, har tatoveringer både her og der, åpne skjorter for å
vise brystkassa og de obligatoriske skinnbuksene. Her prøver man
absolutt ikke å finne opp kruttet på nytt, men å bidra med ett
lyttervennlig og faktisk småtøft lydbilde som gjør at plata suger
seg fast i sjiktet over de mange albumene i sjangeren. Dette lar seg
høre og har så absolutt potensiale til å få med seg folk på både
små klubber og store stadioner.
At man skifter vokalist for nesten hver
låt gjør albumet litt mindre monoton. Første singel fra albumet er
allerede sluppet i form av «This Is Just A Game», men det spørs om
ikke albumets tittellåt burde vært førstevalget. Ett av albumets klart
mest fengende låter. Lyden er stort sett klar og fin, mens covret er
rett og slett kjedelig. Innpakkingen er uhyre viktig for å fange
platekjøpernes oppmerksomhet og noen minutters arbeid på ett
fotoprogram er ikke nok. Her er nok albumets svakeste punkt, men alt
i alt en debut man kan være fornøyd med og ett solid utgangspunkt
til neste album.
