Æ er tilbake. Fortsatt har han grepet
på hvordan poprockperler på kav dialækt skal realiseres. Låtene
drysses utover albumet fra start til stopp.
Lyden er naken og litt demoaktig på
åpningslåten «Gode, gamle galskapen», noe som kler den som hånd
i hanske. Derifra bygges låt for låt, tone for tone, ord for ord,
seg videre som en usynlig finger som rører ved et punkt i deg. Ingen
pekefinger, bare en hjelpende hånd inn i Æ sitt smått underfundige
og tidvis lettere melankolsk besmittet. Lyden er klokkeklar fra låt
to og utover og viser at demolyden var ett kalkulert grep.
Låtene er så vannvittige innsmygende.
Dette er virkelig perler på en snor. Perler som ryr over lytteren. Låtene lyser med neonskrift at dette er håndverk gjort av en fagmester.
En som vet hvordan selv en banalitet kan fremstå som en nyvinning.
Det er en evne svært få er foruten, men måten han bruker tema du
bare vet du har hørt før på en radikal ny måte får deg til å
nynne med fra første stund og samtidig lar deg forundre over hvilket
tema er det der minner meg om?
Tekstene er i likhet med musikken
solid, og takk for det. Alt for mange fantastiske album har blitt
sløst vekk og blitt avglemt i en orgie av nødrim og tomt tankegods.
Her vises det vei. Her er en med mye på hjertet, og formidler det
med hjerteroten og med en estetisk sans for rim og rytme som burde
bli pensum for enhver singer/songwriter. De kryr jo opp som
paddehatter for tiden. Dessverre går det 13 av de nevnte på
dusinet. Av disse dukker det opp noen som makter å skille seg ut og
blant disse finner vi Æ.
Hvordan denne mannen klarer å trille
ut slike låter i hopetall er en blanding av stålvilje og ett
ekstremt talent. Nå er det bare å håpe at publikum vet sin
besøkelsestid. Albumet kom ute rett før helga. Du vet hva du bør gjøre
da....
