I dag kommer debutalbumet til Livstid
ut på vinyl (har vært tilgjengelig noen uker på CD, men det teller
jo som kjent ikke like mye som om det er å finne på vinyl).
Så hva kan lytteren forvente seg? Et
brutalt møte med virkeligheten, i allefall fragmenterte utdrag av
den mer mørke baksiden av dagens virkelighet slik som dette Bergens
bandet ser det. Tekstene er syndenes åpenbaring. Helvete på jord om
man vil. Håp er det første som blir skutt i filler og etterlatt som
skittentøy i en bakgård, for aldri å bli funnet igjen.
Musikken følger opp ordene. Dette er
skittent og brutalt på en svært så iørefallende måte.
Forfriskende slik som Discharge var i sin storhetstid. Disse folkene
kan sin musikkhistorie (eller så har de funnet den opp på nytt).
Her er tydelige referanser til tidlig 80-talls hardcore og metal, med
herlige utstikkere til hva som har skjedd siden i den mer metal
orienterte hardcore baserte musikken. Et sted mellom Napalm Death og
Slayer på den ene siden og So Much Hate på den andre.
Dette albumet svir hull i fordommer mot
nyere metalband bare er oppgulp av gamle ideer. Livstid skaper ikke
noen ny sjanger eller oppfinner kruttet på nytt, men de makter å
revitalisere en sjanger som har i alt for lang tid fått lov til å
grave seg ned i begrensninger og intern sjangerfacisme. Her brøyter
Livstid litt vei ut av trangsynheten og putter inn litt god
gammeldags spilleglede og fortellertrang. Legg på at covret er en
nydelig collage som også har klare preferanser tilbake til enkelt
cover på 80-tallet så er nostalgien komplett, men i ny tapping.
Denne gang for 2011, og det er bare å nyte albumet. På med repeat
knappen og maximum volume only.