fredag, november 04, 2011

Livstid (album anmeldelse)


I dag kommer debutalbumet til Livstid ut på vinyl (har vært tilgjengelig noen uker på CD, men det teller jo som kjent ikke like mye som om det er å finne på vinyl).

Så hva kan lytteren forvente seg? Et brutalt møte med virkeligheten, i allefall fragmenterte utdrag av den mer mørke baksiden av dagens virkelighet slik som dette Bergens bandet ser det. Tekstene er syndenes åpenbaring. Helvete på jord om man vil. Håp er det første som blir skutt i filler og etterlatt som skittentøy i en bakgård, for aldri å bli funnet igjen.

Musikken følger opp ordene. Dette er skittent og brutalt på en svært så iørefallende måte. Forfriskende slik som Discharge var i sin storhetstid. Disse folkene kan sin musikkhistorie (eller så har de funnet den opp på nytt). Her er tydelige referanser til tidlig 80-talls hardcore og metal, med herlige utstikkere til hva som har skjedd siden i den mer metal orienterte hardcore baserte musikken. Et sted mellom Napalm Death og Slayer på den ene siden og So Much Hate på den andre.

Dette albumet svir hull i fordommer mot nyere metalband bare er oppgulp av gamle ideer. Livstid skaper ikke noen ny sjanger eller oppfinner kruttet på nytt, men de makter å revitalisere en sjanger som har i alt for lang tid fått lov til å grave seg ned i begrensninger og intern sjangerfacisme. Her brøyter Livstid litt vei ut av trangsynheten og putter inn litt god gammeldags spilleglede og fortellertrang. Legg på at covret er en nydelig collage som også har klare preferanser tilbake til enkelt cover på 80-tallet så er nostalgien komplett, men i ny tapping. Denne gang for 2011, og det er bare å nyte albumet. På med repeat knappen og maximum volume only.