onsdag, september 21, 2011

Æ - Udyrbarmark (album anm)

"Det som vokser opp på stengrunn må være veldig sterkt/og styrke trenger vi alle". Lett filosofisk visesang med sterk meloditeft preger Æ sitt nye album Udyrbarmark. De som kjenner til Æ vil så absolutt kjenne igjen lyrikken og tonegangene. For alle andre, rydd plass.

Innpakkingen (gjør seg best på LP utgaven) er utsøkt. Malerier som skildrer liv og død, med klare paralleller til Bosch, Rembrandt og Matthews. Med en slik åpning er man satt inn i en undrende stemning der man ikke er helt sikker på hva som åpner seg på platene inne i coveret.

Her snakker vi om visepop/rock med nydelig produksjon og med slitesterke arrangementer som bekler albumet som hånd i hanske. Norge har snart overproduksjon av kvalitetssterke utgivelser i grenselandet mellom visepop og lavmælt og melodisk rock. I dette segmentet har Æ sakte men sikkert bygd seg sitt rede og nå er eggene av noen tidligere album klekket og ut kommer det et overflødighetshorn av ett dobbelt album. Første album er mer visepop preget mens andre albumet er trøkket litt sterkere og låtene smårocket uten at man forlater Æ sitt særpreg og meloditeft.

Lyden må trekkes frem. Mange utgivelser i denne sjangeren blir gjerne litt tett i lydbildet, litt for kompakt. Ikke Udyrbarmark, som har ett svært åpent og lyttervennlig lydbilde som overlater alt til lytteren. Her skjules ingenting. Nakent men samtidig fylt opp av instrumentering som tilsammen er en fryd for øret, og det gjelder på begge platene.

En låt som "Lang historie" er noe av det sterkeste som er levert innen sjangeren og burde vært A-listet på alt fra P3 til nitimen, mens "Pærla & svin" er en soleklar sliter på Radio Norge. Albumet har crossover appell i flere tonn, og en helt klar kandidat for repeat knappen. Albumets sjarmørbombe må nevnes; "....og så blå" kommer med barnevokal i samsang med Æs særegne stemme. Perlene ryr ut av rillene fortere enn man klarer å svelge unna. Sjelden har det vært så frydefullt å anmelde en utgivelse som i dette tilfellet.

Musikerne er svært dyktige og behersker musikken til Æ helt perfekt. Det høres så naturlig og vakkert ut. Stefan Sundström dukker opp på en låt og låner ut sin røst, og bryter dermed opp litt i lydbildet uten at det trekker ned helhetsinntrykket. Det gjør også Nikoline Spjelkavik på de to låtene hun synger på.

Så hva er svakhetene ved albumet? Sannheten er at det er ikke noen svakheter her. Dette er så solid håndverk at dette albumet vil stå seg lengre enn stavkirkene og Dovre. Dette er en klassiker, så gjør deg selv en tjeneste å kjøp albumet først som sist. Du angrer garantert ikke for dette er slitesterkt og svært avhengighetsdannende musikk for alle oss som liker sterke melodilinjer og lyrikk som tåler både allsang og ettertanke.