Første låt er en streit poprock låt der man filosoferer over nettopp det å balansere på steiner.
Vokalen er produsert høyt og klart i lydbilde og musikken føyer seg fint inn i lydbildet og kompletterer det. Sånn fortsetter også EPens to andre låter. Litt sånn DeLillos naivt med klare preferanser til musikalske preferanser som baserer seg fjellstøtt i et landskap av akustiske og elektrisk musikk innen både pop og rock. Autonomia sin musikk er helt klart sjarmerende, men samtidig litt uferdig. Litt bedre jobbing med arrangeringene og harmoniene hadde skapt et bedre landskap, men med fare for å miste noe av den litt naive sjarmen. Enkelt skal det ikke være og bandet har da heller ikke gjort det enkelt for seg selv med å seile i svært så kjente farvann. Gjør man det bør man enten gjøre det for egen nysgjerrighet og utvikling eller for å tilføre farvannet nye seilingsruter.
Tror nok Autonomia burde ha studert draftene bedre og satt kursen i mere dristige farvann, det ville ha kledd dem bedre og gjort deres sjarmerende opptreden mere slitesterk etter gjentatte spillinger. Likefullt er de inne på noe. Med en dypere og lengre dyrking av særegenhetene vil nok bandet definitivt nå utover en håndfull personers oppmerksomhet og muligens tilkalle seg større oppmerksomhet enn hittil. Ser frem til stødigere balanse på neste korsvei.
