Dette er mest av alt poppa pønk med hang til å ha en stor dose indie ispedd i låtene. Meldodiene er lettfengelige med fine gitarlinjer som lager ringer i vannet og drypper inn i øret som drops. Selv om bandet har kalt seg opp etter en av Turbonegros beste singler, så er Vaya Con Satan milevis i den andre retningen. Dette er først og fremst gitarorientert pop med pønka tendenser her og der. Låtene er fremført litt slentrende og har nok småfeil og sjarm til å sprenge seg ut av dusinet og faktisk klarer å etablere en sound som gjør at dette er verdt å avspille opptil flere ganger.
Sterkeste minus er hvorfor ikke "Doomed" er med, da det er deres definitivt beste låt. Sterkeste + er at dette er en feiende flott nachspiel plate som burde glede svært mange. En 7" sak som vil bli plukket opp å spilt på nytt er jammen ikke dagligdags vare nå for tiden så sjekk dem ut nå. Om noen år kan de breake og da må du antagelig gi blod for å få råd til å kjøpe denne EPen.
