I følge Adresseavisen brant UFFA huset i Trondheim ned til grunnen i natt (til 29 desember). Alt av innhold gikk tapt, og dermed forsvant ikke bare mye av kulturhistorisk verdi, like viktig er det at ett svært sentralt miljø i den norske motkulturen er svært kraftig rammet. Boken om miljøet kom ut for fire år siden og er ikke blitt mindre viktig etter denne tragiske hendelsen.
UFFA selv har ikke kommentert dette ennå på sine web sider, til det er vel saken for fersk for en uttalelse. Uansett er det å håpe at de rette myndigheter ser sin besøklsestid og sørger for at huset blir bygd opp igjen snarest mulig og da i samsvar med de ønsker og krav miljøet selv har. Ett slikt samarbeid har de klart i Oslo med Blitz miljøet, da må også Trondheim kommune kunne klare det.
Årsaken til brannen er uklart.
UFFA har sendt ut denne pressemeldingen i dag (29 desember); Natt til 29 desember 2010 brant UFFA-huset, ett samlingspunkt for nesten 30 år med sjølstyrt undergrunnskultur. Dette betyr på ingen måte slutten for Norges eldste autonome ungdomshus. Vi har reist oss fra asken før og vi skal gjøre det igjen!
Etter vårt første allmøte etter brannen ser vi fram til gjenoppreising av nytt hus på gammel tomt. Fram til da trenger vi ett midlertidig sted til aktivisme, kaffe, vaffler og bra musikk på dårlig ghettoblaster!
Vi skal jobbe hardt og lenge og setter pris på all støtte til å bygge det som skal bli det nye UFFA-huset! Denne prosessen starter vi med en markering utenfor UFFA-huset Torsdag 30.desember klokken 17:00. Vi ønsker alle venner velkommen til å ta del i denne markeringen med oss.
Så hva skjedde i løpet av 2010? Flere av fanzinene gikk inn i løpet av året, noe som slettes ikke var bra, men man fikk ett nytt nasjonalt musikkblad, ENO. Flere musikere gikk vekk deriblandt legenden Jack Berntsen, RIP. Flere og flere benytter streamingtjenester og dermed lytter på musikk lovlig, om enn ikke så lønnsomt for artister og deres respektive selskaper, men tendensen er at folk har en mer lovlydig tilnærming til musikken enn året før. Sånn var 2010 på godt og vondt, men totalt sett var 2010 ett oppløftende år for norsk musikk. Etter flere år preget av retro og gammelt oppkok er det virklig tendenser til nytenking og flere av albumene kan fort vise seg å bli legendariske.
Musikk fra Norge er tilbake for fullt fra 3 januar. Inntil da fortsatt god jul og ett musikalsk nytt år av de sjeldne.
Ett av de lengstlevende bluesbandene i Norge, Blues Basement, feirer i kveld sitt 25 års jubileum med en større konsert på Rock cafe i Bodø. På konserten vil en rekke av de artistene som har sunget og spilt med bandet opp igjennom årenes løp komme opp på scenen for å bidra musikalsk. En skikkelig festaften med andre ord. Konserten blir tatt opp etter alle regler med tanke om at bandets åttende utgivelse skal bli ett live album med opptak fra kveldens konsert.
Like sikkert som advent dukker Alternativ julekalender opp. Et gratis tilbud til de av oss som aldri får nok av julesanger i mange klanger og former. I år som alle år starter de på 1 desember med å sende ut en e-post til de som har meldt seg på med musikken til dagens luke. Så nå er det bare for etternølere med å få fingrene på tastaturet og få gjort det eneste riktige.
For de som er i den kalde bartebyen Trondheim kan det jo være verdt å merke seg at Alternativ julekalender arrangerer førjulskonsert på BrukBar i kveld (1. des) med Flashback Caruso, Oskar Musikk og Bendik. I tillegg sørger Arne og Stian fra Alternativ Julekalender for den å-så-riktige stemningen med platesnurring og julepynt.
Årets Bodø HardCore Festival har gått inn i historien og tilbake er minnene. For at minnene skal få leve "evig" har Henrik Dvergsdal filmet et skånsomt utvalg av konsertene og lagt de ut her. Så klikk deg inn å ta en titt. PS; Det kommer flere videoer etterhvert så kikk innom senere også.
Capricorn ble startet i sommer, noen uker senere gikk de i studio og noen måneder derpå foreligger deres 10" vinyl debut EP. Trioen har bakgrun fra band som New Violators, Moving Oos, Camaros, Cadillac, The Thor Thorsen Experience, N.S.G.A. og Samuel Tramp. Vi snakker her om alt fra indie pop til småskjelven rock. Så hvordan har Halden trioen kommet fra det i studio?
Platen åpner med en lystig sak kalt "These Days" som er gitarorienter, rytmisk drivende pop rock slik som man kan forvente at Sonic Youth er i sine mer samspilte og lystige øyeblikk. Fine vokal harmonier utfyller det lett rufsete lydbildet. Riktig så småfengende er dette, en radio hit for studentradioer og indiebaserte medier?
Neste låt er "Final Love" som starter med en ensom gitar som raskt blir tatt igjen av resten av bandet. Denne låten er mer rolig og får fram en mer laidback stemning, med en slags smak av utbrudd, og joda tett over minuttet girer de opp for å falle seg ned igjen. Behersket og vakkert.
For oss som sverger til vinylen så er turen kommet til å snu platen og "Lovesong" spretter oppigjennom stiften og ut i rommet. En mer streit rockelåt som er helt grei, og reddes av noen instrumentalpartier mot slutten som sliter låten ut av en heller anonym tilværelse.
Platen avsluttes med "Empty Rooms". Vokal og trommer åpner før øset kommer og driver låten framover. Platen hardeste bidrag, men det sier mer om de andre tre, enn at platen er hard. En låt som desverre er mer rillefyll en klassiker status. Ikke direkte dårlig, men heller ikke til å gå på veggen av i ekstase.
Alt i alt en småsolid debut fra ett band som vi helt sikkert får høre mer fra i framtiden.
Hal McGee sitt prosjekt International Email Audio Art Project raser videre og har allerede kommet ut med sitt tredje album, som kom ut nå i løpet av helgen som var. Nok en gang er alt gratis og av bidragsyterne denne gangen kan man nevne Jan-M. Iversen og Nils Rostad. #1 kan man lese mer om her, og deretter lager du en låt på mellom 30 og 60 sekunder, laster den opp som 320 kbps MP3 og sender den som vedlegg på en mail til haltapes@gmail.com og husk å tilføye Email Audio Art Project i emnefeltet. Hvis du legger ved noe kunst så må ikke det være mer enn ett verk og ikke større enn 500 KB. Sånn da får du være med på neste samling som kommer ut.
Nå er endelig Jane Helen sitt debutalbum her. Mange vil nok huske deres svært så forfriskende opptreden på melodi grand prix i fjor, andre har nok fått oppleve bandet live. Atter andre fikk med seg deres EP "huh" i 2007. De har også vært playlistet på tyske og amerikanske radiostasjoner. Men første gang folk utover vennekretsen for alvor ble oppmerksom på bandet var da de i 2004 var i finalen i ”The National Finals Of The Global Battle Of The Bands”. Derifra og hit har det bare gått oppover.
Musikalsk er Jane Helen heldigvis såpass sjangeroverskridene at de ikke lar seg plassere i noen bås. Her er det en herlig blanding av metalriff, en rytmeseksjon som tramper rett inn i hjernebarken din, vokal som går fra det sarte til definitive utbrudd og ikke minst melodier som fenger og tåler litt mer lytting enn ett nachspiel tillater. Her er rolige balladeaktige låter som "Comfertable Prey" og mer metal orienterte låter som "Recipe For A Perfect Night". Innimellom finner man en rekke låter trykt plantet i rockens tegn med låter som har sporingsfrø til Soundgarden, Runaways og Skunk Anansie. Likefullt er dette først og fremst Jane Helen.
De finner ikke opp kruttet på nytt men leverer ett overraskende friskt pust inn i en sjanger som i lengre tid har vært en døende dinosaur. I det siste året har det kommet fler og fler tegn på at rocken er på bedringens vei, i så måte er Jane Helen med på å rette opp inntrykket. Bandet går fryktløst til verk og har laget en hard og fengende nachspiel klassiker for de som liker slikt, på samme tid er albumet lyttervennlig, har en meget bra produksjon og er nøysomt arrangert slik at låtene fremstår som selvstendige enheter men likefullt er det en gjennkjennelse fra låt til låt slik at man får en albumfølelse. Ikke minst fordi bandet makter å kombinere det sarte med det harde og skape dynamikk i musikken sin. Kort sagt en svært lovende debut fra Oslo bandet.
I de seneste dagene har Betty lansert sin julesingel "Julesangen (Skyggen av julen)" og ikke før Betty kom med sin julehymne så var duoen The Machines klar med sin oppmerksomhet rundt den forestående høytiden.
Tarkus som papirutgave er som kjent død. Men fra i dag er den nye wb siden Tarkus lansert. Her vil de videreføre mye av det man har lært å bli så glad i. Sjekk den ut selv her.
"The Sun I Carried Alone" er navnet på Iskald sitt nye album, og deres fjerde album (hvis man tar med mini albumet Norther Twilight fra 2006), som skal ligge i din platebutikk 17 januar til neste år.
Det vil da ha gått ca 2 og et halvt år siden forrige album. Mange konserter og studio session har ført bandet fram mot et opus som er alt annet enn lystig i følge pressemeldingen fra Indie, som skal gi ut også dette albumet. Som tidligere kan man forvente ekstrem metal i verdensklasse og kanskje er det dette albumet som skal etablere Iskald for alvor på en større internasjonal metal scene?
Låt listen er som følger; 1. Alucinor 2. Under the Black Moon 3. Natt utover Havet 4. Forged by Wolves 5. I Lys av Mørket 6. The sun I Carried Alone 7. Rigor Mortis 8. These Dreams Divine 9. Burning Bridges
For mer om Iskald sjekk også disse lenkene; #1, #2, #3, #4, #5, #6, #7
I dag 22 november skulle egentlig Conrad Schnitzler & Bjørn Hatterud sitt album Hirschgebrüll komme ut. Det er nå blitt utsatt til 10 januar 2011. Det skal fortsatt komme ut som vinyl Lp i 500 eksemplarer (100 eksemplarer på rød vinyl og 400 på svart vinyl. Begge i 180 gram vinyl) som inkluderer gratis digital nedlasting med en rekke bonus remixer fra personer i den norske noise scenen. Albumet kommer også som nedlasting og som CD.
Kråkesølv ble mot alle odds et av de mest omtalte norske bandene på tampen av 2009, da de ga ut albumet "Trådnøsting" til strålende kritikker. 22. november er de tilbake med en splitter nytt album kalt "Bomtur til jorda", både som vinyl LP, CD og som nedlasting. Det blir releasekonserter på Sinus fredag 10. desember (fri alder) og dagen derpå, lørdag 11. desember. Men før det gjør de en liten konsert i morgen i Glasshuset kl 13:00 i samarbeid med platebutikken i Bodø for å markere at nå er ventetiden over.
I følge pressemeldingen fra bandet skal det nye albumet musikalsk og tekstmessig være en "...videreføring av uttrykket vi ble kjent med på forrige plate. Det etablerer det umiskjennelige lydbildet til Kråkesølv for alvor, med gjennomkomponerte arrangementer og tekster på dialekt, samtidig som lytteren blir introdusert for nye kunstneriske grep og kreative vendinger."
Albumet er innspilt analogt i Grand Sport Studios i Oslo med Øystein Greni fra Bigbang som medprodusent. Grunnen til det er at Kråkesølv vant Big Bang sin konkurranse om studiotid til det beste oppvarmingsbandet på deres 2009 turne. Blant gjestemusikerne finner vi Greni sjøl og Truls Heggero fra Lukestar mm, mens Tore Johansen har skrevet arrangementer for stryk og blåsere.
Etter releasekonserten vil de gjøre en mindre norgesturne i januar for å promotere det nye albumet sitt.
Misty Range åpner sitt debutalbum med platens lengste låt som klokker inn på 7 minutter og 30 sekunder innhyllet i et lydteppe som man får tankene til å sprette tilbake til Jesus & Mary Chain sitt fantastiske "Psycho Candy" album. Desverre blir det med den lille smaken av Jesus med ett snev av Motorpsycho sin fandenvoldske innsatsvilje til å søke nye veier i et kjent terreng.
Duoen spiller støyete eksperimentell rock med innslag av stilarter som jazz og psykedelisk 60-talls rock, spesielt av sistnevnte. Mange har prøvd seg i disse farvannene før og mange vil det nok komme også i framtiden. Således gjør duoen det vanskelig for seg selv. Å sammenligne med White Stripes blir snublende lett, men ikke dekkende da Misty Range spiller på flere instrumenter, har større lydbilde med flere musikalske nyanser, men likefullt ett vist slektskap er det fra låt to og utover. Likefullt har de tydelig latt seg inspirere av meget mye mer, noe som redder dem fra likegyldighetens altoppslukende urettferdighet.
Lyden er upåklagelig og arrangementene er presise og løfter tidvis låtene perfekt. Likefullt blir det noe uforløst over albumet. Når det åpner med en så fantastisk låt som "19:23" så spennes det forventninger som bør innfris, det klarer de ikke helt. Slik sett hadde det vært mye lurere å hatt den låten som avslutning. Å sette sammen et album er aldri enkelt og de har nok hatt en god tanke bak å sette den låten først, men der er nok deres største feilsteg. Det andre feilsteget er at de bare har en låt hvor de slipper løs "monstret" i seg. Låtene blir rett og slett litt for ufarlige og vakre i sin støyete innpakning til å unngå å falle mellom to stoler.
Til tross for en noe uforløst debut så viser duoen at de kan og vi kommer helt sikkert til å få høre mye øregodt fra disse to når tiden har fått gjort sitt og duoen finner seg selv i større grad enn på denne platen.
Sindre Bjerga eier og driver selskapet Gold Soundz. I anledning at han har drevet selskapet i 10 år (og noen år før det igjen som en fanzine med samme navn) så var det på tide å invitere venner og bekjente til en samling på 99 låter (!!). At utgivelsen har bestillingsnummer GS#99 kommer nok derfor ikke som noen tilfeldighet.
Så hva er det så på denne samleren? Vel låtene varierer i tid fra Cock ESPs 5 sekunder lange låter til Jazkamer sin ca 2 minutter lange komposisjon, de aller fleste klokker inn på 40 sekunder eller tett under der. Vi snakker definitivt ikke om popmusikk med andre ord. Musikalsk er spennvidden stor der de fleste eksperimentelle sjangerne er representert fra støymusikk til rytmisk collage via fluxus og improvisasjon. Artistene er for det meste fra den hjemlige scenen men også noen utlendinger er da representert her. Av de mer profilerte kan man nevne Origami Böe, Bjerga/Iversen, Hal McGee og Torstein Wjiik til en rekke mere ukjente artister.
Det er mange artister og mange låter å ta inn over seg på kort tid, likefullt er den gjennomgående kvaliteten på bidragene og originaliteten det som man sitter igjen med som en rød tråd. Samlere har alltid noe kjedelig og uinteressant er jo den kjente tesen om samlere. Vel denne har ingen slike og er de der så går de så fort over i noe lyttervennlig at du klarer ikke å huske det når albumet er over. Mye av æren for dette skal Bjerga ha da låtene er satt sammen på en slik måte at selv om overgangene kan være brutale, blir samlingen helhetlig.
For alle som liker å bli utfordret musikalsk er denne samlingen pensum, likeså for de som elsker eksperimentell musikk. Samlingen er ett overflodhorn av innfall, kreativitet og musikalske preferanser langt utover nedslagsfeltet. Denne er rett og slett en sjelden god samling musikk som svært gjerne kan brukes som innfallsport for de som er nysgjerrige på sjangeren men ikke vet hvor de skal starte. Platen kjøpes direkte fra Bjerga mot €5 (eller 40,- NKR) + porto fra denne mail adr. Det er denne CD-R samlingen i 99 nummererte eksemplarer definitivt verdt.
Kunstlusk er et soloprosjekt for Anders Gjerde og utgitt på h.m.å.t.p.h.p.d.d.e.t.d.i.g.p.v.? Recordssom en C-32 kassett. Informasjon på kassettcoveret eksisterer bortimot ikke så musikken for stå på egne ben. Så hva er dette da? Tja. Letteste måten å beskrive dette på er å ta i bruk collage men det blir ikke dekkende. Salig blanding av både det ene og det andre er mer beskrivende, der det musikalsk spenner fra barnerim som blir mixet oppå hverandre til en rytmisk liten sak som brutalt går over i en (høres i alle fall ut som) jamsession hvor lydkilder får brynt seg opp mot hverandre i kaskader av lydangrep. Slik fortsetter det i et tempo som kan minne om den nylige utgitte samleren "With Friends Like These".
Magnus høres rett og slett ut som en samler, men er det ikke. Som samlere flest har den så absolutt sine høydepunkter og sine litt mer uinteressante partier, men de går heldigvis fort over. Kassetten kan nok virke litt anmassende for utrente ører for sådanne lydutbrudd som denne utgivelsen presenterer, men etter noen lyttinger kommer man mer inn i materialet og lar seg tildels rive med i atonale stemninger for imaginære salonger. En og annen discolåt i en lett sliten taktskifte utgave får man også, slettes ikke værst. Denne utgivelsen fristet til gjenhør, så absolutt.
Så er de tilbake, igjen og svært mange takk for det. Bøyen beng er av de ytterst få som etterlater seg et musikalsk vakum hver gang de har pauser (har jo blitt noen) men like sikkert som cupfinalen og romjula kommer de tilbake og av og til kommer det plater ut av det.
Perle er bandets siste album og for å ha sagt det så tydelig som overhode mulig, dette er en perle. I det villnisset av plater som kommer ut i Norge i dag er det lett å bli blasert og overse både sølv og gull. Ut av dette villnisset kommer Perle og er en befrielse i sin "ektehet". Her er verbale knock outer fra den siden av samfunnet som regjeringen forlengst har prøvd å glemme, servert på en måte som burde appellere til de aller fleste som liker folkpønk slik bare Bøyen beng kan servere den. Der de kunne gå seg litt fast i slagordtekster har de blitt rundere i kantene og der låtene kunne bli litt vel mye pønk med stor Ø, så har de nå variert lydbildet mye mere.
Musikalsk er dette heldigvis fortsatt rotekte gammalpønk, med klare preferanser til folkemusikk. Ikke rart når bandet består av fele, vokal, gitar, bass og trommer og høres nettopp slik ut. De fleste låtene er litt uptempo med noen rolige stunder innimellom. Men dette er ingen hardcore pønk plate så uptempo tar ikke pusten fra andre enn kols pasienter, likefullt svinger det slik at alle med rockefoten trygt plassert utenfor rekkevidden av høstens obligatoriske benbrudd, kjenner foten gå i takt med låtene. På toppen av alt er lyden på albumet svært bra.
Perle er en plate som gir det smektende lydkløe på innerøret, som du ikke kan få nok av. Bandet har aldri hørtes mer selvsikkert ut, og for et knipe låter de har dratt opp. Etter alle disse årene har de lært seg noen knep, men det som imponerer mest er viljen til å leke med egne låter og tekster. Det smitter over på lytteren og gjør at Perle fort kan bli en av årets klassikere. For alle oss som liker låter med tekster som er egne poetiske verk, innpakket i musikk som er komponert med hardtslående hjerter og gjerne med litt trøkk, så er Perle et obligatorisk kjøp. Med denne platen vinner de tilbake alle frafallende fans og finner noen nye. Dette er rett og slett en sjelden fryd å få lov til å omtale. Perle er garantert ett av de 5 beste rock albumene som er kommet ut i år og burde derfor finnes i enhver platesamling. Herved anbefalt.
Det skjer på Sinus i Bodø i tidsrommet 25. november kl. 18:00 - 28. november 2010. Da sparkes festivalen i gang for 13 gang i år! Alt med fri aldersgrense og alt helt gratis!
Bodø Hardcore Festival (BHCF) er en musikkfestival fundert på punken sin «gjør-det-selv» ideologi. Festivalen begrenser seg ikke til noen bestemt musikksjanger. Begrepet «hardcore» henviser mer til den «harde kjerne», de som er kompromissløse i forhold til å stille opp gratis og gjøre ting selv.
Bodø Hardcore Festival (BHCF) er en musikkfestival fundert på punken sin «gjør-det-selv» ideologi. Festivalen begrenser seg ikke til noen bestemt musikksjanger. Begrepet «hardcore» henviser mer til den «harde kjerne», de som er kompromissløse i forhold til å stille opp gratis og gjøre ting selv.
I løpet av november er det blitt lovt at det skal komme en 7" vinyl EP med gamle innspillinger Betong hysteria gjorde, og som aldri har vært gitt ut før. Vi snakker her om en virkelig godbit av en plate. Betong hysteria er og blir det første flaggskipet i det som skulle bli den norske utgaven av hardcore pønk. Legendarisk og myteomspunnet og alt for lite påaktet i norsk musikkhistorie. Forhåpentligvis vil denne EPen rette litt på det. Vi kommer selvsagt tilbake med en anm når utgivelsen er klar. I mellomtiden må de som ikke allerede har gjort det kjøpe re utgivelsen av Spontan abort (deres eneste utgivelse så langt) som inkluderer en låt som kun var på samle LPen Framtida er nå. I tillegg så husk å kjøp den brilliante Patrick Fitzgerald hyllest platen hvor Betong hysteria har en låt som kun er tilgjengelig på den utgivelsen. (illustrasjon er første utkast til cover)
En gang for lenge siden (midt på 1980 tallet) var mail-art en relativt stor greie i undergrunnsmiljøene. Man lagde sin kunst og postet den til andre i nettverket. I Norge ble det startet et kunstmagasin for å dokumentere noe av det som skjedde, i form av El djarida. De ga også ut en dobbelkassett med lydkunst og hadde en større utstilling som ble vist i kunstforeninger i Oslo, Bergen og Trondheim. Bak dette sto i all hovedsak Trondheimskunstneren Guttorm Nordø.
Siden 1990-tallet har mail art (aka post-art) vært mer eller mindre i dvale. Nå har Hal McGee fra USA tenkt at nok er nok. I forrige uke inviterte han venner og bekjente til å bidra på en mail-art samler av lyd i hovedsak og med kunstneriske bidrag i digital utgave. Nå knapt en uke senere er første utgivelse klar av International Email Audio Art Project. På den bidrar musikere fra hele verden og tre av disse er fra Norge, nærmere bestemt NXP, Ronny Wærnes og Torstein Wjiik. På toppen av alt så er denne samlingen gratis. Bare å laste ned å nyte hvert sekund.
Kjøtt og Montasje (etterløperen etter at Michael Krohn sluttet i Kjøtt for å starte Raga Rockers) har nå blitt allemannseie etter at begge bandenes samlede lydfestingsproduksjon er lagt ut til gratis nedlasting på Kjøtt sin offisielle web.
For de som ikke vet det så snakker vi her om ett av de viktigste og mest produktive pønkebandene i Norge fra den aller første bølgen av slike musikalske krumspring, her hjemme på berget i det blå. Nå er alt de fikk gitt ut offisielt lagt ut til gratis nedlasting + versjoner av låter som enten har vært utgitt på obskurre samlere eller vært lagret i Kjøtt sine arkiver til nå. Av sistnevnte kategori dukker det også opp låter som aldri før har vært utgitt. Vi snakker her altså om en kulturskatt som alle burde ta del i.
Hvis du vil vite mer om Kjøtt anbefales det å lese denne siden. For diskografier se her og her.
Küddelmüddel er et klubbkonsept som for tiden samarbeider med Dansens Hus, som skal være en arena for kreativt kaos. Med varierte program som gir en en opplevelse for alle, skal ha opplevelser innenfor band, djs, performance, dans, videoinstallajoner, lysdesign mm
Den 30. oktober (20:00-03:00) er den tredje gangen at Küddelmüddel har, med flere konserter, installasjoner og forestillinger. I den forbindelse vil vi også benytte byggeplassen ved huset (VULKAN prosjektet) som arena for et kunstnerisk danse innslag. Blandt innslagene nevnes konsert med Koppen, Pilemil og Dråpe. I tillegg til alt det andre som skal skje.
Grappa sin jury har kommet fram til en nokkså original utgang på årets Grappas debutantpris 2010, det skal ikke kåres en vinner i år. “Det fantes flere kandidater som juryen syntes var interessante, men som til slutt ikke nådde opp.” kan sekretæren for juryen, Andreas Risanger Meland fortelle. Videre kan han fortelle at “Vi ser at det fortsatt er et stort behov for prisen og ny søknadsfrist vil bli annonsert allerede i januar”.
Bloggen that's punk blir nå også et plateselskap. Hittil har den vært en plass for utallige nett "utgivelser" i form av gratis nedlasting av både nasjonal og internasjonal musikk. Nå skal bloggen også starte på utgivelser.
Første utgivelse er en CD-R i 50 eksemplarer med det amerikanske emo bandet The Pine sitt hitil uutgitte førstealbum. I januar skal det komme en samler som i følge bloggen "...kommer for det meste til å inneholde høylytt og bråkete gitarbasert musikk.". Vi kommer selvsagt tilbake med mer informasjon om den samleren når den ser dagens lys.
Nok en tjeneste for nedlasting av musikk og filer med annet digitalt innhold er blitt lagt ned. I følge Reuters ble LimeWire nedlagt i går etter en domstolskjennelse som forbød videre drift. Deremed kommer LimeWire inn i en rekke av slike steder som har blitt stengt de seneste årene. Samtidig vokser andre gratis tjenester som Spotify og Wimp, uten at det setter noen stopper for nedgangen i platesalget.
Kenneth Ishak er nokså ukjent navn for de fleste, men tiden er nok moden for å forandre på det. Etter åtte album med henholdsvis Beezewax og som soloartist er han nå tilbake med band og nytt album. Låten "You Lived In A World Of Your Own" har vært P3 listet, bandet spilte til strålende kritikker på årets Øyafestival og det forrige albumet ble Spellemannspris nominert.
Platen er en pop plate med særpreg utover 13 på dusinet popen, noe som gjør det verdt å lytte til. Men det er lyden som er det første som slår en. Det er utrolig mye luft i lyden som gjør den til en fryd å lytte på. Dette er headphones musikk, som faktisk fungerer vel så bra på bilstereoen. Albumet har mye av de samme kvalitetene som Cold Mailmans siste album. Det er fylt opp av sterke låter, melodier som er nynnbare og har nok preferanser til at man har liksom hørt det før og likt det, men ikke hørt akkurat denne låten i denne utgaven. Det er gjerne slike plater som suser over disken når popfolket skal meske seg i musikkens intrikate irreganger.
Til tross for det blir platen noe stereotyp i lyden, noe som gjør at låtene virker litt like. Dette er mer ett singel album da hver låt hver for seg ville ha glidd lett inn på hvilken som helst radiostasjons high rotation liste. Likefullt er låtene for lik til at albumet får et skikkelig særpreg. Skulle likt å høre Hr. Ishak og gjengen ha flippet litt mer ut og tilført musikken noen flere musikalske nyanser. Man har nok brukt brukt instrument paletten litt for lite. Når det er sagt må musikerne berømmes for sin dyktighet, produksjonen er i verdensklasse, men arrangeringen blir litt vel like. Det gjør at helheten "flates" litt ut. Platen inneholder likefullt nok av kvalitet til å anbefale det for popfolket, men tror nok det blir vanskelig å nå noe særlig ut over "menigheten", desverre.
Bodø bandet Fipp som tidligere i høst ga ut sitt tredje album og fulgte opp med releaseturne har nå blitt oppløst. Grunnen er at flere av medlemmene innen kort tid flytter ut av byen og dermed gjør det umulig å opprettholde bandet. Svært synd da de virkelig fikk vist hva de var god for bl.a. på Parkenfestivalen nå i sommer. Deres siste konsert skulle altså bli releasekonserten på Dama di i Bodø 2 oktober tidligere i år. Det er bare å håpe de ombestemmer seg å trør til igjen. Verden trenger Fipp.
Så er årets NØDUTGANG festival over. Fire dager med konserter fordelt på tre lokaler, og gjerne to konserter hver dag. Slikt tar på men folk holdt ut og fikk med det noen unike musikalske opplevelser. Å ta med alle blir for mye men noen må trekkes frem. Når det er sagt er det bare å slå fast først som sist, årets festival hadde ingen dårlige konsertopplevelser. For hvem som spilte og hvor så sjekk programmet her.
Det var tilsammen 20 opptredener fordelt mellom solo opptredener, band, konstellasjoner og ensemble. Av disse var syv lokale artister/grupper, seks nasjonale og syv vart internasjonale (en av disse, Art-Errorist, hadde en rekke lokale artister i sin line-up). Fordelingsnøkkelen kunne med andre ord ikke vært bedre.
Det åpnet med en Sinuskonsert på torsdag hvor Scared Dog improviserte med dyktighet og uten redsel for å ta seg vann over hodet. På mange måter var konserten en slags fortsettelse av deres forrige konsert der de avsluttet når det begynte å ta av. Nå fikk de en flying start og klarte å holde publikums gunst fra start til slutt med sin improvisasjons musikk i grenselandet mellom elektronikk og gitar og hvor de musikalsk lå nærmere krautrock enn industrial music uten å være i noen av de båsene. De bare forsynte seg grovt og skapte et eget musikalsk uttrykk.
John Wiese fra USA laget lydmalerier ved hjelp av lap top og elektronikk. Denne kvelden gikk det mye i diskant orienterte lydkilder som ble flettet sammen og lagt lag på lag til musikk som krevde sin lytter. Teknisk svært dyktig gjort og publikum satte da også svært stor pris på hans musikk.
Fredag ettermiddag spilte Child of Klang og Linn Halvorsrød sammen for første gang. En hastig øving dagen før var alt de hadde gjort før de konsertdebuterte som duo på Dama di. Begge damene har en felles faktor i field recordings, noe som også fikk prege lydbildet de sammen skapte. Under hele sin framføring satt de begge bak et svart forheng på siden av scenen, der scenen kun var ustyrt med en discokule på stativ. Minimalistisk uttrykk som tvang lytteren til å lytte til musikken uanfektet av omgivelsene. Tilsammen lagde de intens vakker musikk med lydpensler fulle av vann, fugler, maskiner, metallklanger etc. Dette var virkelig øyeblikkets kunst, men det er bare å håpe de finner sammen i studio og får utgitt dette, for det fortjener så absolutt å bli foreviget i mer enn minnet til publikum som fikk overvære konserten.
Senere samme kveld kom gullrekka på Sinus ned Lisa Dillan, DEL, Bendik og Faust. Det er bare å slå fast at dette ble en meget sterk kveld der det ble en knepen hjemmeseier med de lokale artistene Dillan og Bendik (dvs begge bor i Oslo nå, men er opprinnelig fra Bodø). Lisa Dillan kom med både banan og film og vant publikums hjerter med lunefull humor og svært sterke rytmiske øvelser og vokalprestasjoner i verdensklasse. Hun presser lyder ut av munnen som nok ikke har vært hørt før, før hun synger så vakkert at man knapt tror sine ører. Spennvidden fra det vokale til å rytmisk improvisere med litermål i forskjellige desiliter størrelser skulle man tro var for stor, men ikke for Lisa Dillan. Hun forfører sitt publikum på en så selvfølgelig måte at ingen tenker over kontrastene, man lar seg bare henføre inn i hennes unike musikalske univers. Dette må oppleves.
Bendik er en ung dame som har sin bakgrunn i mer pop og vise tradisjon og som nå også har tatt i bruk elektronikk for å improvisere over egen vokal og gitar spill. Dette blir så gående som komp til egen vokal på toppen. Hun lager en rytme med sin egen samplede vokal og gitar og synger over dette, slik Laurie Anderson gjorde det i gamle dager på f.eks. "O Superman". Slik lager Bendik skjør, vakker musikk for framtiden. Utrolig fin stemme og musikalsk kreativ gjør at hun har alle tiders mulighet for en stor musikalsk framtid. Merk deg navnet først som sist.
Lørdag på Sinus ble nok en festaften der det virkelig tok av med Captain Credible. Egenproduserte elektroniske instrumenter, robot som trommet, lys som blinker og god gammeldags Nintendo grafikk som går på skjerm i bakgrunnen. Var det sterkt visuelt, ble det ikke mindre sterkt når han satte igang sitt maskineri av en opptreden. Mannen oppførte seg som om han hadde trippel ADHD, sang om zombier og roboter og hadde så morsomme kommentarer mellom låtene at han like godt kunne ha stilt opp i stand up NM som på en festival for avant garde musikk. Likefullt var det musikken som kom i hovedfokus. Musikalsk er dette chipcore, altså en blanding av electronica og punk. Opptreden var så gjennomført og tøft at man må bare gi seg over. Har man muligheten til å oppleve denne mannen live så må man det, for alle andre og de som har sett han live, er det bare å håpe at det kommer en konsert DVD snart.
Bad Servant er en trio fra England som består av Terry Edwards, James Johnston og Geraldine Swayne. De spilte tre låter som hver for seg var svært forskjellige. Den første var svært støyende i åpningen, noe de dempet i løpet av låten og mot slutten gikk det bare et synth tema med litt saksofon oppå. En litt uferdig låt som nok fikk mange til å ha sine tvil på hva denne trioen av tre multi instrumentalister hadde å by på. Deretter smeller de til med en stålsatt rock inspirert låt i Swans takt, med en sound som brakte tankene mot Glenn Branca i hans velmaktsdager. Oppå dette en kvinnelig vokal. Tilsammen kunne dette vært Lydia Lunch på sitt beste i no wave tiden, men dette var noe mer, noe eget, noe stort. Siste låten var en "ballade" (de introduserte den som det i alle fall). Rolig vakker låt hvor støyen ligger å vaker i lydskorpen men klarer ikke å bli noe mer enn brytninger på en godværsdag. Oppå dette veksler vokal og trompet på å dominere lydbildet. Sensuelt, vakkert og utrolig dyktig gjort. Dette bandet vil man definitivt få høre mye mer fra i framtiden. Det er bare å sjekke ut dem når de får gitt ut mer enn den 10" ensides singelen de har ute til nå.
Siste dagen hadde Art Errorist (J.H. Peron i Faust) fremføring i Bodø kulturhus av hans og Ivan Bellocq sitt verk "Impromptu pour Bétonnière et Ensemble". Her hadde Peron fått med seg lokale musikere og vokalister med bakgrunn fra både Bodø sinfonietta, Kringkastingsorkesteret og danseband. Tilsammen laget de stor kunst med sin fremføring av verket. Et nærmest minimalistisk uttrykk blir gradvis igjennom 35 minutter bygd opp mot avslutningen som bråstopper i stillhet. Det sammensatte ensemblet utførte oppgaven på en prikkfri og særdeles dyktig måte, noe som bidro til å skape en svært så intim og vakker konsertopplevelse.
Senere på kvelden fikk Paul Bradley og Collin Potter som duoen UN, lov til å avslutte årets festival. De lagde atmosfærisk musikk som fikk en til å tenke på en crossover mellom ting som Paul Kelday og Klaus Schulze har gjort. Colin Potters soloverk har ofte vært preget av lange stemningsfylte synth orienterte verk, og som duo med Paul Bradley har de videreført den tradisjonen. Mens Potter lager sine bidrag med elektronikk, bidrar Bradley med manipulerte lyder fra gitar. Tilsammen er dette tidvis svært rytmisk, andre tider helt "flytende". Tilsammen blir det en unik helhet som er svært så lett å ta inn over seg og nyte i lange drag selv etter at både konserten og festivalen er forlengst over.
Kort og brutalt var årets festival ett skritt i riktig retning fra i fjor og var en festival på det jevne, med noen konserter som overgikk selv det meste. Tilsammen sitter man tilbake med en svært positiv opplevelse og et øyeblikkelig ønske om at det ikke var ett år til neste gang. Dette vil man ha mer av, mye mer.
Alle foto av Henrik Dvergsdal. Flere bilder fra årets festival finner du her. Ett videokutt av Colin Potter og Paul Bradleys konsert kan sees Her;
Stedet er Galleri Map i Oslo, hvor Aasen tidligere har hatt fotoutstillingen "GUTTA - På veien med Jokke & Valentinerne" med fotoer knyttet til hennes tid som trommeslager i det bandet. Denne gang vil hun vise en annen side som fotokunstner. Utstillingen skal henge til 14. november.
Årets NØDUTGANG festival starter nå førstkommende torsdag. Programmet er mer variert enn noensinne og artister fra tre verdensdeler er representert. Som vanlig finner man en god blanding av lokale, nasjonale og internasjonale artister. De fleste konsertene er gratis og de tre som er billett på koster kun 100,- kr pr stk. Her får man mye kultur for en svært billig penge med andre ord. Ingen grunn til ikke å studere nærmere følgende program;
Torsdag 21 oktober på Sinus Dører åpner kl 20:00 – Konsertstart kl 21:00. Bilettpris; 100,- NOK. DimHunGer John Wiese (USA) Scared Dog Greg Malcolm (NZ)
Søndag 24 oktober på Kulturhuset lille sal /foajeen Kl 15:00. Gratis. art-Errorist - Impromptu pour Bétonnière et Ensemble Ralph & Ralph & Ronny - Improv for pauker, elektronikk og tilbehør.
Du leste riktig, 80-tallet gjennopstår ved tre band fra hovedstaden som satte et markant preg på undergrunds scenen i Norge i de dager. Bandene er ingen ringere enn Dog Age, Sister Rain og White Lord Jesus. Sistnevnte utvidet med Maja Ratkje for annledningen. Stedet er Blå i Oslo og tidspunktet er 20:00 og datoen er 20 oktober 2010. En konsert man ikke vil gå glipp av med andre ord.
Dog Age ble startet 1987 av Jørn Smedslund (ex Autistiske Barn) og Jon Anders Strand (ex Autistiske Barn, Ym:stammen m.m.). Disse to utgjør også kjernen i bandet sammen multistrumentalisten Harald Beckstrøm (ex Ym:stammen, And The Balcony Fell m.m.). Musikalsk er de sterkt inspirert av engelsk 60-talls psychedelia og hentydninger til 70-tallets prog-rock. De spiller sjelden live og er ellers kjent for å utgi album bare i år der Arsenal vinner den engelske Premier League. En av bandets CDer ble derfor registrert utgitt allerede i 2004; to år før platen var i salg.
Sister Rain ble dannet og holdt sin første konsert i 1988 i Oslo. Amerikansk undergrunn og psykedelia fra seint 60-tall var blant inspirasjonskildene. Fra 1988-1993 ga de ut fire LP'er, spilte utallige konserter over hele landet og turnerte i Polen og Latvia. Av forskjellige grunner lå Sister Rain på is i flere år, men på tusentallet kom de sammen igjen med ny trommeslager og har de siste årene spilt en rekke konserter og festivaler. I høst kommer en ny LP/CD ut på Voices Music and Entertainment.
White Lord Jesus ble dannet i Oslo i 1983 av Tristan Christ (Arvid Skancke-Knutsen) og Tognazzi (Thomas Robsahm), og ble fort en del av "kassettbølgen" som startet i Norge på begynnelsen av åttitallet. To år senere hadde de gitt ut albumet "Amen", gjort en rekke konserter og blitt oppløst. "Amen" kom på CD i 2005 i "nyoppusset" versjon og ditto konserter. I 2008 ga de ut en ny CD "...into that good night".
"Lukta av ekte rock" proklamerer presseskrivet, noe som er nok til å sette bremsene på og tenke; å nei ikke nok en gang noen som er i sin musikalske pubertet og tror de har funnet opp rocken på nytt.
Selv om Goonfight ikke har funnet opp rocken på nytt, så er dette lyden av ekte rock, i krysningspunktet mellom Dinosaur JR. og Kaospilot, med en liten dash av Lukestar innimellom. Ikke så rart da besetningsmedlemmene har fartstid fra band som Bonk, Beezewax, Lukestar, Kaospilot og Smorgasbord. At røtter og inspirasjonskilder har blitt smeltet sammen til Goonfight er lett og høre og selv om det kan høres lett ut så er bandene så forskjellige at låtene har fått en heftig spennvidde fra Biafra aktig vokal i partier på "Vultures" til nesten screamo pop på "Termites". Tekstene handler om alt fra verdensrommet til småkryp, fra kald krig til sosiale relasjoner, den evige kjærligheten og afrikanske frihetsforkjempere. Noe for enhver smak med andre ord.
Musikalsk er dette spenstige harmonier og heftige taktskifter som smir rockefoten saftig og mør. Dette er låter for de som vil ha noe å lytte til, til å spille på guitar hero (burde komme der snarest) og for de som vil ha lyd på bilstereoen. Jepp platen fungerer over hele spektret, noe som alltid er ett godt tegn. Dette er ståpårock av den bunnsolide sorten som tåler flere avspillinger og vokser fortsatt.
Lyden er veldig markant og muligens i overkant diskant preget, men det er vel sliki de vil ha det. Problemet er at ved flere avspillinger (på muligens litt over gjennomsnittlig volum) så blir diskanttonene noe nærgående, men det er jo selvsagt mulig å skru ned lyden (feigt, men mulig). Muligens kommer dette av at albumet er innspilt live i studio, noe som har tilført musikken en rå tilnærming som er herlig å høre i disse tider hvor flikking på lyden til det kjedsommelige har blitt en selvsagt ting. At de har fått med seg Magnus Nielsen (aka Magnus Moriarty™) på fiolin og theremin, mens Thomas Bratlie har lagt perkusjon på albumet, setter en ekstra dimensjon til lydbildet som så absolutt var en rett ting å gjøre.
Denne pressemeldingen ble sendt ut i kveld fra Tarkus; "Det er med tungt hjerte og ikke så rent lite vemod vi må informere om at Tarkus Magazine er lagt ned.
Tarkus har helt siden starten i 1995 blitt til på idealistisk grunnlag på fritiden, og arbeidsmengden ved å lage og utgi magasinet har etter hvert blitt så stor at det har blitt umulig å kombinere produksjon av fire årlige magasiner med fulltids dagjobb. Over tid endrer også både familie- og jobbsituasjon seg, og dette har ytterligere vanskeliggjort arbeidet. Heller enn å forsøke en nedtrapping og bli vitne til et magasin som sakte, men sikkert degenererer, har vi valgt å sette sluttstrek mens vi ennå har et produkt vi kan være rimelig stolte av.
Vi har planer om å videreføre et meget nedstrippet Tarkus på nettet. Frigjort fra tidsfrister og stadig mer omfattende «kontorarbeid», håper vi at vi kan få tilbake gleden ved selve musikken og formidling av denne. Om det blir et fortsettelse av dette nettstedet eller i andre former, har vi ennå ikke tatt stilling til.
Som et idealistisk drevet «nullprosjekt» rår vi ikke over store midler, men vi vil bestrebe oss på at i hvertfall de som har fornyet abonnementet etter siste nummer, skal få pengene sine tilbake.
Eldre utgaver av Tarkus vil være tilgjengelige for salg inntil lageret er tomt.
Vi vil takke alle våre trofaste abonnenter som har gjort det mulig for oss å drive magasinet i 15 år og håper vi har bidratt til såvel underholdning som opplysning i disse årene.
Yngre lesere har vel knapt sett en kassett, men det var et av de ledende mediumene for å videreformiddle musikk på i de dager CDen ble lansert og folk ennå kjøpte mer vinyl enn noen andre mediumer. Nå er de vel forsvunnet fra hyllene på bensinstasjonene også, så derfor en utstilling.
Lydgalleriet i samarbeid med Ekko viser utstillingen "Kassett" på USF Verftet i Bergen f.o.m. i dag t.o.m. 14 november. I den annledning utgis det i dag en dobbel samlekassett i 225 eksemplarer med "kassettartister" som per definisjon må ha vært en artist på en eller flere kassettutgivelser fra 1970-tallet og framover og er ennå aktiv som musiker i dag. Samlingen er satt sammen av Lasse Marhaug.
I anledning dagens utstilling og kassett utgivelse vil også to gamle travere i Bergens kunstmusikmiljø ha en live kassett-musikk konsert i Knudsen & Træens spesialinnredede bil. Bilen kjører hver halve time og det er plass til 3 passasjerer. Gratis adgang, først til møllen prinsippet. Knudsen & Træen er en duo bestående av Jørgen Knudsen (Baktruppen, driver +3db og lager musikk til danseforestillinger av bl.a. Karen Foss og Jo Strømgren) og Jørgen Træen (Golden Serenades, Kaptein Kaliber, House of Hiss og Sir Duperman). Denne konserten gjentas fredagen etter, altså den 22. okt. kl 19-21.
Utstillingen KASSETT prøver å fortelle en historie som ennå ikke er fortalt. Lydgalleriet gir deg et historisk riss av kassettutveksling i Norge, og følger linjene i norsk kassettkultur frem til dagens kassettrenessanse, hvor det faktisk er en økning av kassettutgivelser det seneste året, uten at man kan si at formatet har klatret ut av kultkretsene...ennå. Likefullt var kassetten 80-tallets svar på nåtidens CDR. Man tok opp og ga ut uten hensyn til distribusjon, pris eller salgspotensial. Friheten ga seg også utslag i at alle kunne gi ut sin musikk og på den måten er de mest mikroskopiske subsjangre representert i kassettbevegelsen til de mest framtredende artistene som f.eks. når den første offisielle kassettsingelen i Norge kom ut med Jannicke sin "Svake mennesker" i 1981. Så framtredende var kassetter på den tiden at alle ga ut albumene sine både på vinyl og kassett i tillegg til undergrunnsartister som i svært mange tilfeller kun ga ut på kassett.
Parlamentarisk sodomi og Laserguys gir 18 desember ut en split 7" der begge bandene leverer grindcore av norsk kvalitet. Begge bandene er trygt plassert i den gode gamle aggresive og raske utgaven av grindcore og lover et produkt du ikke kommer til å bli skuffet over.
Som så mange andre trenger de penger for å realiserer sine prosjekter. Derfor har de startet presalg av platen sin. Tilsammen blir det presset 500 eksemplarer, der de første 150 kommer i gjennomsiktig rød vinyl. De neste 150 i rød og hvit vinyl (altså to farger på samme vinyl) og de siste 200 i svart vinyl. For farget vinyl er prisen 5€ mens svart vinyl går for 4€. Utgivelsen står det italienske selskapet Grind Block Records bak og bestilling skal sendes hit.
"Rockheims historie såvidt begynt. Den nye direktøren vil få muligheten til å påvirke og utvikle framtida til en institusjon som har mange øyne på seg – Rockheim har mange modige valg som skal tas!" Slik presenteres stillingen som ny direktør for Rockheim, også kjent som vårt nasjonale museum for pop og rock.
Er dette drømmestillingen, og du i tillegg har de rette kvalifikasjonene så går fristen for å søke ut 16 okt (førstkommende lørdag). Er du fortsatt interessert må din CV innfri følgende krav; * Solide lederegenskaper * Stor kunnskap om norsk populærmusikk * Høyere utdanning * Bredt nettverk i musikkbransjen * Stor innovasjonsvilje
Av mange regnet som norges fremste vokalist, Sidsel Endresen har virkelig utviklet vokalkunsten fra pop til avantgarde siden hun hadde sitt gjennombrudd tidlig på 80 tallet. Hun er for tiden i studio og jobber med et nytt soloalbum for Jazzland labelen.
Aktiv som alltid har hun funnet tid til å gjøre flere konserter i Europa og en ukes lang turne i Japan i lag med saksofonist Håkon Kornstad. Den mannen har rukket to soloalbum, en rekke konserter og er også i studio for tiden for å få lagt siste hånd på sitt nye album.
13/10 COLOGNE (DE), Equinox Festival, Herz-Jesu Kirche 14/10 KREFELD (DE), Jazzklub Krefeld e.V. 15/10 ANTWERP (BE), Follow The Sound Festival 16/10 VIENNA (AT), Porgy & Bess 08/11 STRASBOURG (FR), Jazzdor 26/11 KYOTO (JP), UrbanGuild 27/11 OSAKA (JP), Nu Things Jajouka 28/11 KOBE (JP), Guggenheim House 29/11 NAGOYA (JP), KD Japon 01/12 TOKYO (JP), SuperDeluxe
Førstkommende onsdag er det gratis kurs og informasjon om dine rettigheter og muligheter som låtskriver på Sinus i Bodø.
NOPA, Norsk Artistforbund og TONO reiser Norge rundt i høst og har slike kurs for å informere om om rettigheter som man har som låtskriver, så sjekk de respektive sider for informasjon. Kanskje kommer de til en plass i ditt nabolag.
Målet med seminaret er å øke kompetansen om musikkbransjen, artist, tekstforfatter og låtskriveryrket, opphavsrett og TONO og NCBs forvaltning av rettigheter. Man ønsker å bidra til at den lokale forvaltningen av talent og kulturell og økonomisk kapital blir ivaretatt på best mulig vis. Arrangørene har kompetanse på dette området og de ønsker å møte de som ikke nås gjennom organisasjonenes vanlige kanaler.
Seminaret vil bestå av presentasjoner av TONO og Norsk Artistforbund og seminardagen vil avsluttes med en komponist/tekstforfatter som forteller og demonstrerer sin tilnærming til det som skal bli den ferdige sangen.
Målgrupper er lokal ungdom som spiller og skriver musikk, de som går på musikklinjer i videregående skoler og på folkehøgskoler, TONO, NOPA og NA medlemmer, samt de som ennå ikke er medlem av noen organisasjon. I tillegg ønsker vi å nå de lokale ressursene i musikkmiljøet, som kompetansesentre, festival og konsertarrangører og ansatte i kommuneadministrasjonen.
Påmelding til seminaret gjøres ved å klikke seg inn her. Seminaret starter kl. 13.00, og varer til kl. 17.00
I følge en pressemelding er Espen A. Eik innsatt som ny redaktør for Ballade.no fra og med 8. oktober. Her er pressemeldingen;
"Espen A. Eik overtar i dag som redaktør i MICs nettavis, Ballade. Eik har mangeårig fartstid som journalist og skribent, blant annet i Aftenposten og Dagens Næringsliv. Han har en cand. mag i medievitenskap, og har i tillegg studert litteraturvitenskap og idéhistorie.
- Jeg har lagt merke til at alle nye redaktører sier at de ser på oppgaven sin som "spennende". Jeg stemmer i. Musikkbransjen er midt i store omveltninger, og Ballade.no skal være stedet man går til for å få de viktige nyhetene og de grundige debattene som følger denne utviklingen tett og bredt, sier Eik.
Eik har vært fungerende redaktør siden Tellef Øgrim gikk over i ny stilling 15.09.2010."
Popsike fanger som kjent ikke opp prisene på plater lagt ut på QXL. Så her er en liten selektiv oppsummering på hva som har skjedd hittil i høst på QXLs vinyl avdeling.
Erter kjøtt og flesk sin LP "Husmannskost" som i sin tid ble utgitt på Experience gikk for 2540,- kr til tross for at platen hadde knitring og litt slitasje på coveret i følge salgsteksten. En annen Nord-Norske klassiker er Few sin "They won´t go" som gikk for 2300,- kr. Her må det tas med at vinyl og cover var meget fine objekter, men senter på vinyl manglet. Denne gikk nylig for tett over 2000 kr på en annen auksjon på QXL, men da i en litt dårligere stand. Sist i denne avdelingen er Tromsøs Pussycats med deres "Touch Wood" album som gikk for 1350,- kr.
TRBNGR sin debut singel "Route Zero" gikk også for en lav pris, kun 310,- kroner må sies å være et røverkjøp. Til sammenligning gikk Ricochetes sin "The Drinking EP" på Underground for 350,- kr.
Bergensbandet Hole in the Wall sin single "Restless Man" gikk for helt greie 650,- kr og var gradert til EX- med WOC. Derimot gikk Rocke Pelle sin EP fra 1958 for kun 1900,- kr. Den er sjelden å se for salg, så bare ett bud må nok selger føle seg litt snytt på. Men sånn er det, kjøper er nok desto lykkeligere. I samme avdeling kommer vel Jokke & Valentinerne som alltid er garantert stor oppmerksomhet. Nå sist gikk deres album "III" med heftet og klistremerket for 1000,-. "Alt kan repareres" gikk derimot for 1050,- kr. Ikke noe for folk på trygd med andre ord.
Elektrisk regn sitt album "Kropp uten sjel" gikk for småpene 440,- kr til tross for at vinylen hadde noen lette hairlines. Pent cover og innercover trakk nok litt opp. Prudence sitt album "11/12-75" gikk derimot for 1250,- til tross for WOC. Cover og vinyl var gradert til EX. The Jokers, kjent fra Bergen beat bølgen, sin singel "Jeg er sen" fra 1965 gikk for imponerende 1900,- kr når man tenker på at cover og vinyl var gradert til VG+ og senter manglet.
Helt til slutt, svenske Thore Skogmanns hyllest singel til Elverum gikk for utrolige 1600,- kr. Forstå det den som vil.
I følge Adresseavisen brant UFFA huset i Trondheim ned til grunnen i natt (til 29 desember). Alt av innhold gikk tapt, og dermed forsvant ikke bare mye av kulturhistorisk verdi, like viktig er det at ett svært sentralt miljø i den norske motkulturen er svært kraftig rammet. Boken om miljøet kom ut for fire år siden og er ikke blitt mindre viktig etter denne tragiske hendelsen. 
