album. Desverre blir det med den lille smaken av Jesus med ett snev av Motorpsycho sin fandenvoldske innsatsvilje til å søke nye veier i et kjent terreng.Duoen spiller støyete eksperimentell rock med innslag av stilarter som jazz og psykedelisk 60-talls rock, spesielt av sistnevnte. Mange har prøvd seg i disse farvannene før og mange vil det nok komme også i framtiden. Således gjør duoen det vanskelig for seg selv. Å sammenligne med White Stripes blir snublende lett, men ikke dekkende da Misty Range spiller på flere instrumenter, har større lydbilde med flere musikalske nyanser, men likefullt ett vist slektskap er det fra låt to og utover. Likefullt har de tydelig latt seg inspirere av meget mye mer, noe som redder dem fra likegyldighetens altoppslukende urettferdighet.
Lyden er upåklagelig og arrangementene er presise og løfter tidvis låtene perfekt. Likefullt blir det noe uforløst over albumet. Når det åpner med en så fantastisk låt som "19:23" så spennes det forventninger som bør innfris, det klarer de ikke helt. Slik sett hadde det vært mye lurere å hatt den låten som avslutning. Å sette sammen et album er aldri enkelt og de har nok hatt en god tanke bak å sette den låten først, men der er nok deres største feilsteg. Det andre feilsteget er at de bare har en låt hvor de slipper løs "monstret" i seg. Låtene blir rett og slett litt for ufarlige og vakre i sin støyete innpakning til å unngå å falle mellom to stoler.
Til tross for en noe uforløst debut så viser duoen at de kan og vi kommer helt sikkert til å få høre mye øregodt fra disse to når tiden har fått gjort sitt og duoen finner seg selv i større grad enn på denne platen.
