torsdag, februar 25, 2010

Bare Egil Band – I fyr og flamme (CD anm)

Egil fra Gartnerlosjen, Hurra torpedo, Black debbath og sikker femti andre Duplex band, er tilbake som Bare Egil Band. Denne gangen kanskje mer variert enn noensinne, men like fullt med den samme humoren som vi elsker eller hater.

Nå er det ikke alle som vet hvem Bare Egil Band er så kort oppsummert så er det snakk om i utgangspunktet ett enmannsband bestående av Egil Hegerberg. Musikalsk er dette vise og viserock som live ofte kun blir akkompagnert av Hegeberg, men også med band, særlig på utgivelsene er han utvidet med backingband. Bare Egil Band slo igjennom med en CD-singel med låten ”Tagging” og en coverlåt av Jannickes ”Kawasaki 500” i 1995. Siden da har det blitt tre album og en DVD og noen singler.

Nå foreligger det fjerde albumet fra denne svært så produktive låtsnekkeren. Musikalsk åpner den med en låt som man skulle tro hadde blitt til overs fra et Black debbath album. Her er det tung politisk rock med Hegebergs uomtvistelige særegne humor. En lett oppgitt jegperson skal bare, bare….og ja det er jo ikke bare bare. Deretter kommer en visepop låt før en ren visesang om hvordan han hadde det i gamle dager som sjørøver. Så er det blytung grung i ”Grungejoik” før man er tilbake i visepop landskapet.

Platen er som en berg og dalbane der man veksler mellom frydefulle låter og plattheter som noen i plateselskapet skulle ved ett uhell ha slettet fra master tapene….eeh ok. Ytringsfriheten er hellig så han må få lov å kværne om trøstesløse ferier i Sahara og om favorittlaget sitt, Stabæk, men dette blir dessverre så internt at selv den innerste kjærnen i Duplex dynastiet ikke klarer å engasjere seg. Da er låter som ”Hva gir man til en som har alt” og ”Jeg bare” låter som har melodier som er slitesterke og med en tekst man kan le av mer enn en gang. I alle fall hver romjul eller hvert andre år når det valgkamp.

Innimellom her er han faktisk samfunnsengasjert mer enn morsom som i låten ”170”, der han tar opp hva som skal skje med de som sitter igjen når noen faller fra. Ett fnugg av alvor med et lite smil på lur og et umisskjennelig riff som er umisskjennelig kjent men som ikke kan brukes ofte nok. Det er de ”hardeste” låtene på albumet som er mest slitesterk, mye fordi de har mer å by på enn bare humoren, men også for at bandet for vise hva de er god for.

Dette er dessverre en plate for kortidshukommelse, da man ellers risikerer etter to eller tre gjennomspillinger er at man kan alle vitsene utenat. Når det er sagt kan man le seg paddeflat av noen av låtene mer enn en gang. Her er så absolutt låter som tåler å bli spilt mer enn en gang i året, oh yeah. Bare så synd at låter som ”Sommer i Sahara” og ”Stabekk kino” er låter som krever alzheimer for å oppleves på nytt selv ett år etter siste lytt.