Så var det tid for Spellemannsprisen 2007 og her er vinnerne for de mest interessante prisene;* Samtidsmusikk; Kari Rønnekleiv/Ole-Henrik Moe – «Ciaccona/3 Persephone Perceptions»
* Rock; My Midnight Creeps – «Histamin»
* Metal; Mayhem – «Ordo Ad Chao»
* Årets musikkvideo; Dimmu Borgir – «The Serpentine Offering»
* Jazz; Petter Wettre – «Fountain Of Youth»
* Årets nykommer; Tine Thing Helseth – «Haydn/Hummel/Albinoni/Neruda»
* Åpen klasse Live Maria Roggen – «Circuit Songs»
* Hedersprisen; DumDum Boys
Man kan selvsagt si mangt og meget om disse prisene men at det nydelige debutalbumet til Hild Sofie Tafjord som soloartist; "Kama" (Pica Disk) ikke er nominert blandt de beste i sin grupper høyner ikke kvalitetsstemplet på denne prisen, snarere tvert imot. Likeledes hvor er nominasjonen til Alog sin musikkvideo til komposisjonen "Son of King"? osv osv. Alle vil selvsagt aldri bli tilgodesett med akkurat sine favoritter. Sånn er det hvert år, men...irritasjonen, frustrasjonen og konfrontasjonen med at man stadig lar seg opprive over manglende innsikt i hva som bobbler i norsk musikkliv er egentlig mest fascinerende.
Hva er det med Spellemannsprisen og Alarm og alle de andre prisene som gjør at vi bryr oss? Har de egentlig noen betydning på salgstall, erkjennelse og å finne nye lyttere i et stadig tøffere marked? Noe må det være, men hva? Tja det er vel helst ett utslag av frustrasjon over at dinosaurene alltid vinner og de egentlige vinnerne blir oversett, i år som alle de foregående årene.
